Artikkel: Dødens ansikter

 

Hver fredag er det tid for litt annet lesestoff en hverdagsavisene. Som et kjært barn dumper Aftenspostens A-magasin ned i postkassen, et magasin der sakene har en litt annen vri enn ellers og som gir deg innsikt i temaer du kanskje ikke visste var interessant.

Denne fredagen var det spesielt en artikkel som vekket min interesse; "Dødens ansikter". Min første reaksjon kom allerede i starten av magasinet, der lederspalten omtaler denne saken sammen med bildet av et nedsnødd kors som tydelig indikerte en gravplass.
Min nysgjerrighet ble nok pirret fordi jeg kunne relatere dette til egne opplevelser med død i nær familie. Samtidig kom tankene om dette virkelig var nødvendig på en fredag. Hvorfor lese om slike triste, hjerteskjærende saker den dagen helgen starter? Disse tankene kom før jeg hadde rukket å lese ingressen til lederspalten. 
Heldigvis var det ikke mange setningene som måtte til før jeg skjønte hva saken dreide seg om.  

Og da ble jeg enda mer delt. Saken dreier seg altså om en utstilling som kommer til Oslo og Teknisk Museum om få dager. Fotograf Walter Schels og journalist Beate Lakotta har dokumentert døden med bilder. Mennesker med sykdommer der døden lurer rundt neste hjørne. Disse menneskene har blitt fotografert før og etter døden i den hensikt å belyse temaet "døden" og all tabu som ligger ved. 

For det er ikke lett å snakke om døden. 

Det som kommer tydelig frem i denne bildereportasjen i A-magasinet og selve utstillingen, er hvor avslappet menneskene er når sjelen har vandret avgårde. En blir ganske fascinert av det, og deretter rørt når en leser de små historiene under bildene.

Hva vil fotografen og journalisten med dette fire år lange prosjektet? De sier selv at det var et forsøk på å komme over sin egen dødsangst. Men det utviklet seg fort til noe mer enn det. Opplysning. Belysning av et tabubelagt tema. 

Jeg vil også si at dette prosjektet gir de fleste en dypere innsikt i hva døden er. Til en viss grad selvfølgelig. Jeg har selv dødsangst - ikke så fremtredende, men den er der. Angsten varierer litt: noen ganger er det angsten for at jeg skal dø. De fleste gangene er det angsten for at noen nær meg skal dø.
Det er rett og slett forferdelig å miste noen man har kjær - uansett om det skjer plutselig eller er et ventet onde. 

Mange ganger har tanken slått meg. Hvorfor må vi oppleve det å miste våre kjære? Hva er meningen med at vi skal gå gjennom slik sorg? Og ikke minst; for dem som vet om skjebnen i forkant - hva skal det mennesket, familien og nære venner lære? Er det noe å lære i det hele tatt? 

Man blir påminnet hvor fort livet tar en vending. Og om hvor viktig det er å vise omsorg for hverandre hver dag. Et "Hei" til en bekjent kan være nok. Eller en omfavnelse av en god venn eller partner. 

Døden er et trist tema, men denne utstillingen får det faktisk til å fremstå som noe vakkert. 

 


Skriv en kommentar



memorandum





Analyserer. Tolker. Mener. Filosoferer. Skriver.


Bla i bloggen



 



GRATISDESIGN AV



hits