Premiere: Vårt lille land, TV2 - adopterte fire søsken

 

På søndag var det duket for premiere av serien Vårt Lille Land med Tonje Steinsland og Gerhard Helskog på TV2. 

Den ene av to historier denne episoden forteller om er et par som bor på et småbruk på sørvestlandet. De kunne ikke få barn, selv om de ønsket seg det mer enn noe annet. Løsningen ble å adoptere. 

En finner mange utsagn om det å adoptere, og leste senest her om dagen et blogginnlegg fra en av Norges toppbloggere om hennes tur til Afrika. Der var det en nydelig babygutt som hun syns var utrolig søt og "som jeg vil ta med meg hjem til norge", som hun selv skriver. Det blir en smule feil å tenke slik, for av alle de barna i Afrika og andre u-land som lider og er syke, så er denne guttebabyen tilsynelatende helt frisk og i god fatning. Og det viktigste: barnet har faktisk en trygg mamma (og kanskje også en pappa). Jeg tviler på at adopsjon er et tema i den familien der. Satt på spissen, altså. 
Jeg er perfeksjonist og liker at ting er på stell, og er fullstendig klar over at dette er noe hun skrev uten å legge så mye i det. Men det blir så feil i mine ører - jeg har alltid sett for meg at slike utsagn blir brukt om for eksempel et barn fra slumstrøket, tydelig underernært og med en utrygg fremtid i møte. 

Familien det blir fortalt om i Vårt Lille Land fikk også mange reaksjoner da beslutningen om å adoptere var et faktum. Overraskende mange negative reaksjoner. Spesielt etter det ble avgjort at de skulle adoptere en hel søskenflokk på fire i ulik alder. Reaksjoner på barnas alder - at det var bedre å hente hjem de minste barna med minst mulig ballast. 

Heldigvis lyttet de mest til seg selv, til tross for at de ikke visste hva de bega seg utpå. Disse fire søsknene var barn fra slummen - favela - i Brasil. Der vold var det tydeligste språket de hadde, styrke ga dem makt og hvor de sterkeste overlever.

De nybakte adoptivforeldrene forteller om fire barn der "basic oppdragelse" var totalt fraværende. Et uttrykk som "ville dyr" ble brukt for å prøve å gi en beskrivelse av hvordan barna oppførte seg den første tiden under et nytt regime. Det nye regimet som omhandlet trygg omsorg, faste regler og tøff kjærlighet. De to eldste jentene husker fortsatt første gang eldstejenta ble satt i "time-out" av sin nye pappa. Pappaen bar jenta opp på rommet hennes for et eller annet hun hadde gjort galt, og dette ga jentene en fullstendig feil assosiasjon. Begge jentene var livredd for at den nye pappaen skulle "gjøre henne skitten", som eldstejenta selv sa. Og de fleste skjønner nok hva det betyr. Det var slik det ble gjort i slummen, og hvorfor skulle det være noe annerledes i det nye hjemmet?

Men det eneste pappaen gjør, er å roe henne ned. Tøff kjærlighet. 

Foreldrene får frem et særdeles viktig poeng: hvem er overgangen egentlig størst for? De mener det er for barna. De blir tatt fra det eneste området de kjenner til - der vet de hvor de kan føle seg trygge for all faenskap. I det nye hjemmet er det plutselig to hvite voksne som skal bestemme omtrent alt barna har fore seg. Og alle disse forandringene skjer uten at de har noen mulighet til å forstå hverandre. 
Språket var en stor utfordring, og mammaen merket at eldstejenta så gjerne ville fortelle om sin ballast.

Løsningen på språkbarrieren ble å sende barna ut i offentlig skole så fort som mulig. Og det var noe av det smarteste de gjorde, da de oppdaget at alle barna hadde en stor evne til å lære seg språk. 
Etter en tre måneders tid kunne de kommunisere på sørvestlandsk dialekt. Og de adopterte barna kunne endelig fortelle sin historie.

Selv om det kanskje hadde vært lettere for foreldrene å håndtert to adopterte barn under 4 år, må en huske på at disse barna er preget av slummen på sin egen måte. Ord som tilknytningsvansker og utagerende oppførsel kan også bli brukt om små barn. I noen tilfeller kan det være tøffere å håndtere dette, da så små barn har enda vanskeligere å forstå enn de eldre. 
De aller fleste mennesker har en viss grad av fornuft boende i seg. Men fornuften er noe som kommer med alderen. De minste barna agerer mest ut i fra sine følelser, noe som kan gjøre det problematisk å få dem til å forstå både hvem, hva og hvorfor.

All ære til denne mammaen og pappaen som lyttet til seg selv, og tok til seg alle fire søsken! Jeg tør ikke tenke på reaksjonene barna ville ha fått om de plutselig skulle blitt delt mellom flere familier. Disse fire barna har stått sammen i tykt og tynt, og forsvart hverandre i det tøffe slumstrøket i Brasil. 
Og et stort "Hurra!" for barna som har taklet overgangen slik de har gjort. De ofret faktisk alt de hadde og ble med to ukjente, hvite voksne til et land der mulighetene er utallige!  

 


Skriv en kommentar



memorandum





Analyserer. Tolker. Mener. Filosoferer. Skriver.


Bla i bloggen



 



GRATISDESIGN AV



hits