Et eneste ord blir mange

- Interessant

Effektfull - slagkraftig - slående - treffende - vidunderkur - nervepirrende - eventyrlig - scenisk - som i en drøm - vidunderlig - gripende - engasjerende - handlingsmettet - oppsiktsvekkende - spennende - teatralsk - affektert - livfull - virkningsfull - anslående - begivenhetsrik - artig - kuriøst - aktuelt - morsomt - lærerikt - relevant - egenartet - fengslende - påfallende - meningsfylt - tankevekkende

Tenk,

om vi alle brukte litt flere synonymer i både muntlig språk og skriftspråk? 

 

(Bilde lånt fra Google.)

#synonym #språk #norsk #skriftspråk #muntlig #språknerd #ord #ordlek


Ivar Aasen og VG´s lesere

For en liten stund siden hadde VG en kåring av de 100 viktigste nordmenn de siste 200 årene. Her skulle leserne velge den nordmannen de mener har vært mest betydningsfull for Norges utvikling gjennom tidene. 

Ut i fra lesernes rangering, kommer nynorskens far Ivar Aasen på fjerde plass! Det hadde jeg aldri trodd, siden et uoffisielt synonym eller en metafor på nynorsk er spynorsk. 

For å feire Norges dialekter, legger jeg ut noen ord og uttrykk som er velkjent for dialekten jeg bærer (dog mest i den muntlige verden). 









#dialekter #språk #nynorsk #uttrykk #ord #VG #VGNett #nettavis #kommentar


Premiere: Vårt lille land, TV2 - adopterte fire søsken

 

På søndag var det duket for premiere av serien Vårt Lille Land med Tonje Steinsland og Gerhard Helskog på TV2. 

Den ene av to historier denne episoden forteller om er et par som bor på et småbruk på sørvestlandet. De kunne ikke få barn, selv om de ønsket seg det mer enn noe annet. Løsningen ble å adoptere. 

En finner mange utsagn om det å adoptere, og leste senest her om dagen et blogginnlegg fra en av Norges toppbloggere om hennes tur til Afrika. Der var det en nydelig babygutt som hun syns var utrolig søt og "som jeg vil ta med meg hjem til norge", som hun selv skriver. Det blir en smule feil å tenke slik, for av alle de barna i Afrika og andre u-land som lider og er syke, så er denne guttebabyen tilsynelatende helt frisk og i god fatning. Og det viktigste: barnet har faktisk en trygg mamma (og kanskje også en pappa). Jeg tviler på at adopsjon er et tema i den familien der. Satt på spissen, altså. 
Jeg er perfeksjonist og liker at ting er på stell, og er fullstendig klar over at dette er noe hun skrev uten å legge så mye i det. Men det blir så feil i mine ører - jeg har alltid sett for meg at slike utsagn blir brukt om for eksempel et barn fra slumstrøket, tydelig underernært og med en utrygg fremtid i møte. 

Familien det blir fortalt om i Vårt Lille Land fikk også mange reaksjoner da beslutningen om å adoptere var et faktum. Overraskende mange negative reaksjoner. Spesielt etter det ble avgjort at de skulle adoptere en hel søskenflokk på fire i ulik alder. Reaksjoner på barnas alder - at det var bedre å hente hjem de minste barna med minst mulig ballast. 

Heldigvis lyttet de mest til seg selv, til tross for at de ikke visste hva de bega seg utpå. Disse fire søsknene var barn fra slummen - favela - i Brasil. Der vold var det tydeligste språket de hadde, styrke ga dem makt og hvor de sterkeste overlever.

De nybakte adoptivforeldrene forteller om fire barn der "basic oppdragelse" var totalt fraværende. Et uttrykk som "ville dyr" ble brukt for å prøve å gi en beskrivelse av hvordan barna oppførte seg den første tiden under et nytt regime. Det nye regimet som omhandlet trygg omsorg, faste regler og tøff kjærlighet. De to eldste jentene husker fortsatt første gang eldstejenta ble satt i "time-out" av sin nye pappa. Pappaen bar jenta opp på rommet hennes for et eller annet hun hadde gjort galt, og dette ga jentene en fullstendig feil assosiasjon. Begge jentene var livredd for at den nye pappaen skulle "gjøre henne skitten", som eldstejenta selv sa. Og de fleste skjønner nok hva det betyr. Det var slik det ble gjort i slummen, og hvorfor skulle det være noe annerledes i det nye hjemmet?

Men det eneste pappaen gjør, er å roe henne ned. Tøff kjærlighet. 

Foreldrene får frem et særdeles viktig poeng: hvem er overgangen egentlig størst for? De mener det er for barna. De blir tatt fra det eneste området de kjenner til - der vet de hvor de kan føle seg trygge for all faenskap. I det nye hjemmet er det plutselig to hvite voksne som skal bestemme omtrent alt barna har fore seg. Og alle disse forandringene skjer uten at de har noen mulighet til å forstå hverandre. 
Språket var en stor utfordring, og mammaen merket at eldstejenta så gjerne ville fortelle om sin ballast.

Løsningen på språkbarrieren ble å sende barna ut i offentlig skole så fort som mulig. Og det var noe av det smarteste de gjorde, da de oppdaget at alle barna hadde en stor evne til å lære seg språk. 
Etter en tre måneders tid kunne de kommunisere på sørvestlandsk dialekt. Og de adopterte barna kunne endelig fortelle sin historie.

Selv om det kanskje hadde vært lettere for foreldrene å håndtert to adopterte barn under 4 år, må en huske på at disse barna er preget av slummen på sin egen måte. Ord som tilknytningsvansker og utagerende oppførsel kan også bli brukt om små barn. I noen tilfeller kan det være tøffere å håndtere dette, da så små barn har enda vanskeligere å forstå enn de eldre. 
De aller fleste mennesker har en viss grad av fornuft boende i seg. Men fornuften er noe som kommer med alderen. De minste barna agerer mest ut i fra sine følelser, noe som kan gjøre det problematisk å få dem til å forstå både hvem, hva og hvorfor.

All ære til denne mammaen og pappaen som lyttet til seg selv, og tok til seg alle fire søsken! Jeg tør ikke tenke på reaksjonene barna ville ha fått om de plutselig skulle blitt delt mellom flere familier. Disse fire barna har stått sammen i tykt og tynt, og forsvart hverandre i det tøffe slumstrøket i Brasil. 
Og et stort "Hurra!" for barna som har taklet overgangen slik de har gjort. De ofret faktisk alt de hadde og ble med to ukjente, hvite voksne til et land der mulighetene er utallige!  

 


Artikkel: Dødens ansikter

 

Hver fredag er det tid for litt annet lesestoff en hverdagsavisene. Som et kjært barn dumper Aftenspostens A-magasin ned i postkassen, et magasin der sakene har en litt annen vri enn ellers og som gir deg innsikt i temaer du kanskje ikke visste var interessant.

Denne fredagen var det spesielt en artikkel som vekket min interesse; "Dødens ansikter". Min første reaksjon kom allerede i starten av magasinet, der lederspalten omtaler denne saken sammen med bildet av et nedsnødd kors som tydelig indikerte en gravplass.
Min nysgjerrighet ble nok pirret fordi jeg kunne relatere dette til egne opplevelser med død i nær familie. Samtidig kom tankene om dette virkelig var nødvendig på en fredag. Hvorfor lese om slike triste, hjerteskjærende saker den dagen helgen starter? Disse tankene kom før jeg hadde rukket å lese ingressen til lederspalten. 
Heldigvis var det ikke mange setningene som måtte til før jeg skjønte hva saken dreide seg om.  

Og da ble jeg enda mer delt. Saken dreier seg altså om en utstilling som kommer til Oslo og Teknisk Museum om få dager. Fotograf Walter Schels og journalist Beate Lakotta har dokumentert døden med bilder. Mennesker med sykdommer der døden lurer rundt neste hjørne. Disse menneskene har blitt fotografert før og etter døden i den hensikt å belyse temaet "døden" og all tabu som ligger ved. 

For det er ikke lett å snakke om døden. 

Det som kommer tydelig frem i denne bildereportasjen i A-magasinet og selve utstillingen, er hvor avslappet menneskene er når sjelen har vandret avgårde. En blir ganske fascinert av det, og deretter rørt når en leser de små historiene under bildene.

Hva vil fotografen og journalisten med dette fire år lange prosjektet? De sier selv at det var et forsøk på å komme over sin egen dødsangst. Men det utviklet seg fort til noe mer enn det. Opplysning. Belysning av et tabubelagt tema. 

Jeg vil også si at dette prosjektet gir de fleste en dypere innsikt i hva døden er. Til en viss grad selvfølgelig. Jeg har selv dødsangst - ikke så fremtredende, men den er der. Angsten varierer litt: noen ganger er det angsten for at jeg skal dø. De fleste gangene er det angsten for at noen nær meg skal dø.
Det er rett og slett forferdelig å miste noen man har kjær - uansett om det skjer plutselig eller er et ventet onde. 

Mange ganger har tanken slått meg. Hvorfor må vi oppleve det å miste våre kjære? Hva er meningen med at vi skal gå gjennom slik sorg? Og ikke minst; for dem som vet om skjebnen i forkant - hva skal det mennesket, familien og nære venner lære? Er det noe å lære i det hele tatt? 

Man blir påminnet hvor fort livet tar en vending. Og om hvor viktig det er å vise omsorg for hverandre hver dag. Et "Hei" til en bekjent kan være nok. Eller en omfavnelse av en god venn eller partner. 

Døden er et trist tema, men denne utstillingen får det faktisk til å fremstå som noe vakkert. 

 


memorandum





Analyserer. Tolker. Mener. Filosoferer. Skriver.


Bla i bloggen



 



GRATISDESIGN AV



hits